Sjekk ut St.Georg!

23. april drar vi gamle gode St. Georg frem igjen

1. Ski og St. Georgsfeiring
St.Georgsdag feires 23. april. 1. Ski pleier å feire St. Georg på søndagen den nærmeste helgen, samtidig med at Bamse- og binneturen avvikles og troppskonkurransens første del gjennomføres. Flokken pleier å komme på besøk.
Fyren er på førstelaget altså!
St. Georg var en av de 14 nødhjelperne i katolsk tro (altså på helgenenes superlag!). Han blir gjerne fremstilt som ridder med dragen og en fane, sverd eller spyd.
Vi har ham ikke alene!
St. Georg er ikke bare en sentral figur i speiderbevegelsen. Her er en opplisting av andre sammenhenger hvor St. Georg har en plass: Englands og Georgias nasjonalhelgen, skytshelgen for Venezia, Genova, Portugal, Hellas, Russland og Katalonia; for soldater, riddere, bueskyttere, våpensmeder, bønder, slaktere, salmakere, bøttkere, bergverksarbeidere, kunstnere, vandringsmenn, sykehus og fanger, guttespeidere og speiderbevegelsen, for Georgsridderordener; for hester og kveg; mot pest, spedalskhet, feber, hudsykdommer og syfilis; i alle slags kamper, mot krigsfare, mot fristelser, for været. St. Georgs fane, et rødt kors på hvit grunn, var kjent på 1300-tallet, kanskje tidligere. Det er fortsatt Englands flagg og inngår som Englands del i Union Jack, som er flagget for hele Storbritannia. Flagget er også så vidt utbredt at det ofte regnes som et generelt kristent banner.

Legenden om St. Georg og draken

Jenny Jordahl sin St. Georgdrage

Legenden finnes i flere versjoner. Dette er versjonen fra Speiderguttboka 16. utgave (1968):

I keiser Diokletians regjeringstid ble det i Kappadokia i Lille-Asia født en gutt som fikk navnet Georg.

Han var av edel ætt og fikk sin tids beste oppdragelse, både for sjel og kropp. Første rangs menn lærte ham en kristen ridders plikter, og morgen og aften øvde han seg i våpenbruk for å stålsette kroppen sin. Det var sjelden en så vakrere og kjekkere gutt enn Georg, men det beste ved ham var likevel hans hjertensgodhet. Særlig glad var han i dyr, mest da hester, og stolt var han da han sytten år gammel kom inn i rytteriet. Snart snakket de over alt om hvor tapper han var, og hvor han kom var han velsett, beskjeden og mandig som han var. Han steg i gradene, til slutt ble han tribun og feltherre.

Da det brøt ut krig i Syria, ble han øverstkommanderende over hæren. Han slo fienden og erobret hele Palestina. Da freden var sluttet, red han hjem, og søkte på veien å hjelpe hvor han kunne, for det visste han var det Gud ønsket av ham.

En dag var han kommet i nærheten av byen Silena i Lybia. Denne byen lå ved en stor sjø, og i sjøen levde det en fryktelig drake. Ingen klarte å drepe den, for den slukte alle som kom mot den, og siden krøp den med den runde, skjelldekte kroppen sin inn til bymurene og pustet giftig ånde inn i byen, slik at alle plantene visnet og mange mennesker døde.

I sin nød hadde borgerne begynt å ofre to sauer hver dag til draken. Men snart var det nesten ingen sauer igjen, og så måtte borgerne med tungt hjerte beslutte seg til hver dag å sende et menneske til uhyret. De kastet lodd blant byens sønner og døtre, og snart var det nesten ingen gutter og piker tilbake. Da falt loddet omsider på kongens eneste datter.

Kongen ble imidlertid bedrøvet og lot straks gjøre kjent at den som vågde å gå mot draken og kjempe mot den, han ville han, hvis den modige seiret, gi halve riket sitt og prinsessen med. Men ingen våget å forsøke seg.

Da sa kongen til folket: «Ta alt mitt sølv og gull og hva I ellers vil, men la meg beholde min eneste datter. Hun er for vakker og god til at draketennene skal sønderrive henne.»
Men folket stimlet sammen foran slottet og ropte «Hvor er barna våre? Nå er turen kommet til deg og du vil ikke lyde din egen lov.»

Da lot kongen datteren sin kle i det vakreste skrud. Gråtende omfavnet han henne og sto fortvilet og stirret etter henne da hun gikk alene ut av byen og ned mot sjøen. På det stedet draken pleide å hente ofrene sine, satte hun seg på en stein. Hun var dypt ulykkelig, for hun var ung og vakker. Hulkende gjemte hun ansiktet i hendene.

Da kom St. Georg, tribunen, ridende. Han fikk se jomfruen som satt der og gråt.

«Hvorfor gråter du?» spurte han.

Kongsdatteren fortalte ham om sin skrekkelige skjebne.

«I Guds navn» sa Georg, «jeg vil hjelpe deg.»

«Det er forgjeves» sukket prinsessen. «I vil selv gå til grunne. Draken er uovervinnelig. Dens ånde dreper alt og alle.»

I det samme lød det en klang som av metall som skraper mot sand, og opp av sjøen kom det skrekkelige uhyret krypende.
«Flykt edle herre, flykt!» ropte prinsessen forferdet. Men Georg tok lansen sin og red mot draken. Han klarte å såre den i halsen, så den ble rasende av smerte, vred og vändet seg og pustet ild og damp ut av neseborene. Med den lange halen sin snodde den seg om hesten til Georg og truet med å knuse den. Men Georg sprang raskt ut av sadelen, og etter å ha kjempet lenge, så lenge at han kjente huden bli tørr som pergament under drakens giftige ånde, boret han med et kraftig støt sverdet like inn til skjeftet inn i buken på den, der den var ubeskyttet. Med et skrekkelig brøl veltet uhyret over på siden og døde straks.

Da Georgs heltedåd ble kjent i byen, var det som om gleden selv var kommet dit og red gjennom gatene. Kongen omfavnet atter og atter den fremmede, og kunne nesten ikke tro sine egne øyne og ører. Han ville belønne den tapre ridderen, men Georg avslo alt, både kongeriket, prinsessen og tønner fulle av gull. Etter at han hadde vunnet hele byen for Kristi lære, dro han videre på sin vei.
Da ridderen senere besøkte Roma og der frimodig bekjente at han var kristen, ble han pint på det grusomste, pisket, forgiftet og til slutt halshogd.
Da korsfarerne under det første korstoget beleiret Jerusalem viste St. Georg seg for dem i skinnende rustning på en hvit hest og med korsbanneret i hånden.
Slik beretter den gamle legenden.
Han viste seg ifølge sagnet under det første korstoget sammen med en annen soldathelgen, St. Demetrius, før slaget ved Antiokia i 1098, og de ble gitt æren for at sarasenerne ble beseiret og Antiokia erobret. Hvorvidt hesten var hvit er litt uklart. St. Georg avbildes oftest på en brun hest, fordi hans fest feires i såtiden på våren, i motsetning til den hellige Martin av Tours som ofte avbildes på en hvit hest fordi han feires når vinteren begynner.

Jacobus de Voraignes som levde på 1200-tallet forteller legenden slik:

Der fortelles det at i en sump utenfor Silene i Libya levde det en drage som terroriserte hele landet. Med sin ånde forgiftet den alle som nærmet seg, men hver dag ble den stagget ved at man ofret to sauer til den. Da det snart ikke var flere sauer igjen, måtte de erstattes med et menneske, som var valgt ut ved loddtrekning. Loddet hadde falt på kongens datter, prinsesse Cleolinda, som gikk sin skjebne i møte kledt som en brud og ble lenket til en stein utenfor byen. Men Georg, en ridder fra Kappadokia, angrep dragen, stakk den med sin lanse og førte den som fange inn til byen, trukket etter prinsessens belte, som om den var fullstendig tam. Georg ba folket om ikke å være redde. Hvis de ville tro på Jesus Kristus og bli døpt, ville han befri dem fra uhyret. Kongen og folket gikk med på det, Georg drepte dragen og fire oksekjerrer måtte til for å frakte bort kadaveret. 15.000 mennesker ble døpt. Georg ville ikke ha noen belønning, men ba kongen om å skaffe kirker, ære prester og vise medfølelse med de fattige.
St. Georgs død

Historien om St. Georgs død varierer noe, man mener han ble martyrdrept ved halshogging i Nikomedia under Diokletians og Maximians forfølgelser. En av versjonene er denne:
En gang da keiseren var til stede, konsulterte hedenske prester innvoller av dyr for å spå om fremtiden. De i garden som var kristne, gjorde korsets tegn på pannen. Da ble keiseren rasende, og beordret dem pisket og avsatt. Deretter sendte han ut et edikt som beordret det kristne presteskapet å ofre til hedenske guder. Da Georg så at en kopi av ediktet ble slått opp på døren til keiserpalasset, rev han den ned. Han ble da arrestert, torturert og til slutt halshogd.
En annen litt sterkere versjon er Jacobus de Voraignes:

Da keiseren begynte å forfølge kristne, klaget han og tok avskjed, noe som førte til at han ble torturert og drept. Han ble slått med klubber og torturert med rødglødende jern, fikk gift å drikke, ble klemt mellom to spikerhjul og kastet i en stor gryte med flytende bly, men kom fra det uten en skramme. Han lot da som om han ville ofre til gudene, og da hele folket var samlet, ba Georg, og ild kom ned fra himmelen og drepte de hedenske prestene og folket. Legenden forteller om de mest fantastiske mirakler; han ble henrettet hele tre ganger, etterpå ble han hogd i små biter, gravlagt dypt ned i jorden, brent på bålet, men hver gang gjenoppsto han like frisk og hel, helt til han altså ble halshogget.

Draker finnes vel ikke?

Det er ikke lett å tro på helgensagnet når man vet at draker ikke finnes. Dragen var imidlertid tegn på det onde i tidlig kristen tid. Denne begivenheten figurerer ikke i noen av de tidligere versjonene av legenden. Det var en tilføyelse som kom i senmiddelalderen.